Pappa og jeg har vært å jaktet litt skogsfugl i Sørum i kveld. Det var lite fugl å se i starten. Etter ei stund begynte det og ta seg opp. Først en enslig orrhane på langt hold. Vi går noen hundre meter til og så tar det til. Først en orrhane opp. Pappa er litt treg så det blir ikke noe skudd. Vi går noen meter til. Det drar opp en til, jeg ser hvor den flyr og svinger hagla etter. Skuddet går og jeg ser hagla står mot der fuglen var på vei, men der var det en tett bjørk i veien. Den skifter rettning og flyr beskyttet for skudd bak bjørka videre. Jeg er ganske overbevist om at jeg traff, men mye leiting hjalp ikke. Vi så to orrhaner til nedover den samme lia, men om det var den samme er usikert. Vi fant iallefall ikke igjen noen orrhane. Pappa og jeg går videre. Ingenting mer er å se, så vi begynner å gå mot bilen. I det vi går nedover er egentlig både jeg og pappa ganske ukonsentrert. Og plutselig braker det til på høyrsiden av vegen. Tiur! Jeg prøver å få opp hagla som jeg går og holder litt slappt i hoftehøyde. Jeg får til slutt opp hagla, men vurderer holdet til litt drygt, litt for seint ser jeg at det kanskje ikke var så langt alikevel. For seint.
Men jeg får se det positive i det. Nå fikk jeg lære at uansett hvor man går, må man være klar!
Men jeg får se det positive i det. Nå fikk jeg lære at uansett hvor man går, må man være klar!
